Blogg

7 02/2016

Motivasjon, planleggings- og gjennomføringsevne kan læres.


Hva skal kunnskapsgrunnlaget for elevenes læring i framtidenes skole være? Dette er tema for en NOU som kom ut i 2014. Her heter det blant annet at ”nyere forskning underbygger at sosiale og emosjonelle kompetanser, som tidligere ble sett påsom stabile personlighetstrekk som er vanskelige å endre, kan påvirkes og læres. Dette gjelder for eksempel motivasjon, planleggings- og gjennomføringsevne og selvoppfatning” (NOU 2014:7. Elevenes læring i framtidens skole).

Hvordan skal man få dette til?

I boka Veikart, gitt ut av Sareptas as,  presenteres konkrete verktøy for hvordan man kan trene elevenes motivasjons- og planleggingsevne i skolen. Boka er basert på nyere forskning og teorier innen positiv motivasjonsforskning (Sheldon) og basert på praktisk utprøving i skolen.

Boka kan bestilles ved å klikke på denne lenken.

Les mer...
3 02/2016

Bruk av styrkekort skaper et vendepunkt

I dette blogginnlegget  skal vi kort redegjøre for noen erfaringer fra bruk av styrkekortene (kalles også Følgekort)  og samtaler om VIA styrkene i arbeidet med elever som har liten tro på seg selv, har lav motivasjon i forhold til skolearbeidet eller er i risikosonen i forhold til en rekke psykososiale problemer.  På Arbeidsinstituttet i Buskerud som som jobber med mange ungdom i denne kategorien har man valgt å bruke metoder basert på positiv psykologi og styrketenkning i læringsarbeid sammen med ungdommen. Styrkekortene har blitt et viktig verktøy innenfor denne pedagogikken. Alle elevene skal lære seg å bli kjent med egne og hverandres styrker. Og det er like naturlig at elevene også er medforsker på lærernes styrker som medlever sin styrker. ”Vi har styrkekort en dag i uka”, forteller en av elevene. ”Det gjør noe med oss alle sammen vi bygger opp selvtilliten vår. Vi har så mye erfaringer som vi ikke klarer å bruke fordi vi ikke har troen på oss selv, men styrke kortene hjelper oss mye og får oss til og tenke annerledes”.

 Arbeidet med å introdusere styrkekortene til elevene og introduksjonen av et språk om styrker kan gjøres på mange måter.

 På Arbeidsinstituttet i Buskerud forteller en av veilederne at arbeidet starter med at hun observerer en av elevene og noterer ned når ”gode ting skjer”.  Det kan for eksempel være en situasjon hvor en av deltagerne i gruppa har vært hjelpsom, taklet en vanskelig situasjon på en god måte, vært modig, tørt å være seg selv osv.

 Veileder spør om hun kan få lov til å fortelle om det hun har sett eller erfart. Deretter snakker de litt om hva slag ord man kan bruke for å snakke om alle de gode egenskapene vi har. Ordene skrives på en flippover eller en tavle….

 Deretter spør veileder om hun kan presentere hvilke ord forskere har kommet fram til for å sette ord på personlige styrker. Hun viser fram kortstokken og spør om hun kan bruke noen av de begrepene som står på kortene for å sette ord på de styrkene hun opplever at eleven hadde i den observerte handlingen.

 Hun kan fortelle om en elev som endrer sin måte å være på, fra å være en gutt som var ”inne i panseret sitt” til å åpne seg og komme ut av panseret. Gutten hadde blitt sett i en situasjon der han tok vare på andre elever. Han fikk fortalt at en av hans styrker var godhet. Veilederen leste opp fra kortet;

” Den styrken som gjør deg til et godt menneske er GODHET. De som har denne   egenskapen evner på en særlig god måte å være god, og gjøre godt mot andre. De hjelper og tar vare på andre”.

 Etter at kortet var lest opp forteller veilederen hvorfor kortet er valgt ut. Å gjøre dette ble et vendepunkt, forteller veilederen. Gutten ble rett og slett en gladere gutt. På dette kurset brukes styrkekortene hver uke. Læreren observerer elevene. Elevene observerer hverandre og de observerer læreren. Hver mandag starter de med et tilbakeblikk på siste uke. Alle får høre en historie om ”seg på sitt beste”. Læreren får tilbakemelding om seg på sitt beste. ”Det skaper en stemning i rommet som gjør at vi kan snakke i opp til flere timer om alle de gode egenskapene til hverandre. ”Du kan se hva det gjør med ungdommene”, forteller læreren. Jeg ser det gir dem energi. Jeg ser at de blomstrer. Hun erfarer at etter gjentatt bruk av dette språket,  begynner de å tro på seg selv. De greier å fortelle om det også. Hvis jeg spør dem nå om de kan fortelle om ti gode ting om seg selv, så gjør de det uten å blunke. De har det under huden. Det er skapt et fellesskap hvor alle kan være seg selv uansett nasjonalitet, religiøs bakgrunn eller problemer de har hatt tidligere i livet.

Ønsker du å lese mer. Klikk her.

 

 

 

 

 

 

Les mer...
2 02/2016

På vandring i det storslåtte vakre

 Bok om Kyststien i Vestfold.

Vestfold har i alle år vært sommerens ferieparadis. Badestrender, svaberg og måkeskrik. Dovne dager med aviser og bøker, båtturer i skjærgården og turer i nærmiljøet.

Litt etter litt har det blitt flere fotturer. Ikke bare sommerstid, og i eget nærmiljø. Vi har tett og slett blitt glade i å gå og har oppdaget at det å gå er en flott måte å feriere på i andre land. Denne ferieformen har vi prøvd ut både i Frankrike, Spania og Italia.  Det vi har vært spesielt ved disse fotturene er at naturopplevelsene har vært så tett integrert med kulturopplevelsene. Veiene som man følger fører oss inn i vakre småbyer, og kulturlandskapet er en like viktig del av naturlandskapet som den uberørte naturen. Og ikke minst: Turene er ikke ferdig når du kommer inn til småbyene. Etter å ha gått en hel dag tar du inn på et vertshus eller et hotell. Du kjenner gleden ved å kunne dusje, ta på deg rene klær for deretter å gå ut å spise. Maten og vinen en drikker ved siden av, sammen med samtalene om det man har opplevd forsterker og beriker reiseopplevelsene.

Vi ønsket derfor å prøve ut denne måten å feriere på i Vestfold. I stedet for bare å gå på tur har vi begynt å vandre langs kysstiene i Vestfold. Kyststiene i Vestfold er et nettverk av stier som kan kobles sammen til et sammenhengende nettverk av stier fra Tveidalen i sør til Svelvik i nord. Disse stiene går ikke bare gjennom enestående vakre naturlandskap; fra rullesteinsstrender, via våtmarksområder, skurefjell, sandstrender og furuskog. Kysstiene forbinder alle de små og pittoreske småstedene langs kysten. I Larvik er det en sammenhengende kyststi på 37 kilometer. Det er små stier, skogsveier, broer som er bygd langs fjellsidene, merkede klatreløyper over knatter. Alt er utrolig godt tilrettelagt. Kysstien i Larvik er på mange måter Norges Cinque Terre. Cinque Terre består av 5 små fiske landsbyer langs vestkysten av Italia. Disse byene er forbundet med en vakker kyssti.  I Larvik kommunen forbinder kysstien de tre vakre tettstedene Helgeroa, Nevlunghavn, Stavern med Larvik by. Byen som nå har gjenvunnet sin strandlinje. På denne delen av kysstien kan man gå sammenhengende i tre dager (nesten) uten å berøre asfalt. Langs stien er det mange overnattingsmuligheter, fra enkle hytter på campingplasser til ferieleiligheter og flotte hotell – samt mange kafeer hvor man kan stoppe å spise.

Vårt ferieprosjekt de siste somrene har vært å gå kyststiene fra Larvik til Svelvik. Selv om det er mange partier hvor man må forlate stiene og ta til takke med sykkelveier, eller gå langs veikanten, er det vel verdt innsatsen. På noen av strekningene oppleves vekslingen mellom å vandre på stiene og asfalt som en naturlig del av reisen. Dette gjelder for eksempel strekningen mellom Tønsberg og Horten. På den første delen av denne ”løypa” følger man utfartsveien fra Tønsberg gjennom Kilen og mot Åsgårdstrand. Deretter tar man en avstikker mot Nes og forbi Jarlsø. Her midt inne i villastrøkene fører kysstien oss inn i på en av sine mest sjarmerende og vakre strekninger. For oss som bor i Tønsberg har dette blitt en nyoppdaget perle på kysstien. Fra Vallø går kysstien forbi Ringshaug, den lengste stranda i Vestfold og inn på grusdekkede veier og myke stier gjennom Essoskogen før man må gå over på gangsti langs riksveien til Åsgårdstrand. Slik fortsetter stien gjennom byen, forbi Munchs sommerhus og inn på en ny vakker skogsvei på vei mot Borrehaugene og Horten…

Selv alt ikke er like godt tilrettelagt for vanding, og alle partiene ikke er like slående vakre fungerer mange av disse transportetappene langs asfaltkanten som ”pustehull”, de er etapper som gjør at vi kan bearbeide alt det flotte vi har opplevde tidligere på dagen, eller den gir oss tid til å glede oss over det som vil møte oss lenger framme i løypa – enten det er et bad, noe kaldt å drikke, et måltid eller en vakker opplevelse.

Les mer...
1 02/2016

Smart oppvekst – et internasjonalt eksempel

Smart oppvekst – et internasjonalt eksempel.

 

I boka Kulturutvikling i skolen – hvordan? presenteres internasjonale erfaringer med hvordan man kan utvikle en begeistringskultur i skolen og oppnå fremragende forbedringer av læringsresultater.  Boka presenterer bla. erfaringer fra Ontarioskolen i Canada, og fra arbeid med skoleutvikling i Danmark.

I Re kommune har det utviklet seg en begeistringskultur i skoler og barnehager rundt prosjektet Smart oppvekst:  Et prosjekt som har som oppgave å skape oppvekstmiljøer hvor alle barn og unge kan trives, oppleve mestring og læringsglede.

Det er ikke bare ideen om å få dette til som vekker begeistring, men flommen av nye verktøy, ny ideer og nye og forbedrede måter å jobbe sammen med barn og unge på har utløst et engasjement og en endringskraft uten sidestykke. I et kapittel i boka Kulturudvikling i skolen presenteres (blant annet) historien bak utviklingen av Smart oppvekst og hva det er ved styrkebasert endringsprosesser som kan utløse et slikt innovativt potensiale. Kapitlet er skrevet av Bjørn Hauger, som er i gang med et doktorgradsarbeid om Smart oppvekst.

 

Les mer...
1 02/2016

Pris til grunnleggeren av Appreciative Inquiry

David Cooperrider, kjent som grunnleggeren av Appreciative Inquiry,  er tildelt en pris for sine bidrag om hvordan organisasjoner kan transformeres.

Teoriene ble første gang ført i pennen av David Cooperrider midten av 1980 tallet. I sine første artikler pekte de på at tradisjonelle ledelsesteorier hadde en problemorientert tilnærmingsmåte. En slik tilnærming førte ikke bare til at organisasjonens problemer ble satt under lupen.  Det var også en tendens til at organisasjonene selv, gjennom en slik prosess, ble definert som et problem. Cooperrider og Srivastva (1986) mente også at et slik problemorientert syn på organisasjonen minsket mulighetene til å utvikle ny innsikt og ny forståelse som kunne være til hjelp til videre utvikling av organisasjonen. En AI prosess begynner med et motsatt utgangspunkt: man starter med å studere eller undersøker (og dermed anerkjenne)  hva som kjennetegner skolen elle elevene når de fungerer på sitt beste.

Siden Cooperrider utviklet sine teorier om verdsettende endringsprosesser (AI) har dette framstått som et seriøst alternativ til problemsøkende og problemløsende strategier for organisasjonsutvikling. Fokuset i AI rettes mot organisasjonens positive potensiale. Alle organisasjoner har noe, mye eller lite, som fungerer veldig bra. Og en viktig ledelsesutfordring er derfor ifølge Cooperrider og kolleger (2000) å systematisk lære av dette.

 Når man i mer tradisjonelle endringsprosesser har et problemfokus handler ikke bare om å ta utgangspunkt i det som ikke fungerer, men det betyr også at det bare er en avgrenset del av organisasjonens totale virksomhet som man adresserer i et utviklingsarbeid. Målet med utviklingsarbeidet vil selvsagt være å få til den beste løsningen på det problemet eller utfordringen som man har identifisert. I en AI-prosess tenker man annerledes. Man er opptatt av hva det er som skal til for å utvikle hele organisasjonens kreative potensial og skaperkraft. Man er også opptatt av hvordan man kan bruke denne kreative kraften til å identifisere de mest positive mulighetene som organisasjonen har for framtiden. AI representerer dermed en mye mer offensiv tilnærmingsmåte til forbedringsprosesser i barnehagen enn aksjonslæring. Sentrale prinsipper og arbeidsmåter fra aksjonslæring kan imidlertid tas i bruk i en AI prosess. Som vi skal vise senere sammenfaller oppstarten av en AI prosess med fasene i en aksjonslæringsprosess.

 AI er ved siden av å være praktisk verktøy som kan brukes for å lede endringsprosesser også en teori om hva det er som skaper det gode liv i organisasjoner (Watkins og Mohr 2001). Man tenker seg at organisasjoner og endringsprosesser som fungerer på sitt beste er basert på relasjonelle prosesser der ansatte, ledere, foreldre og barn er positivt undersøkende til hverandre, og hvor man anerkjenner og verdsetter hverandres forskjellige kvaliteter.

Vi gratulerer David Cooperrider med prisen.

 

Les mer...